Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Blogger for å komme over sorgen

Blogger for å komme over sorgen

Lill-Margrethe Ulseth Nilsen mener at økt åpenhet rundt selvmord gjør det enklere for de etterlatte. Sykepleierstudenten mener også at folk må våge å spørre hvordan folk rundt en har det. FOTO: Line Njaa Viste

Da Lill-Margrethe Ulseth Nilsen mistet faren i selvmord, visste hun at hun måtte sette ord på følelsene. Løsningen ble å starte blogg. Nå blogger hun både for å hjelpe seg selv og andre.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
19.03.2015 kl 08:43

17. juni 2013 fikk Lill-Margrethe beskjeden hun ikke kunne forestille seg: Faren var død. Han hadde tatt sitt eget liv. Han hadde gått hjemmefra og sagt han skulle gå en kveldstur. Letemannskaper fant ham død på Risa dagen etter.

– Det jeg tenkte oppi alt var at jeg måtte snakke om det. Hadde jeg ikke snakket om det hadde jeg sikkert gått fra forstanden, sier hun.

Økt åpenhet

Det første blogg-innlegget skrev hun knapt en måned etter begravelsen. Bloggen fungerte som en slags dagbok i en periode. Hun skrev alt hun tenkte på, uten filter.

Familien har hele tiden vært støttende til at hun deler historien sin med et stort publikum, men hun er tydelig på at det er kun sine egne følelser hun beskriver, hun uttaler seg ikke på vegne av de andre familiemedlemmene.

Noen advarsler har hun fått. «Hva vil folk si? Tenk om du får noen stygge kommentarer»?

– Hvis folk har noe å si eller skrive så får de bare gjøre det. I min situasjon tror jeg ikke at det er så mange som tør å slenge dritt direkte, sier Lill-Margrethe, og forteller at tilbakemeldingene i all hovedsak har vært positive.

Andre som har opplevd å miste noen i selvmord har tatt kontakt med henne. Noen har hun snakket mye per epost med, og enkelte har hun fortsatt kontakt med.

– En av dem hadde omtrent samme historie med faren sin. Hun stengte seg inne og ville ikke møte folk i begynnelsen. Må nå går det bedre og hun har søkt skoleplass, så det er kjekt å se. Jeg føler at kontakten vår har hjulpet henne, sier Lill-Margrethe.

I begynnelsen kunne hun legge ut flere innlegg til dagen på bloggen, men etter hvert er det blitt mindre hyppig. Men bloggen har fortsatt en funksjon, og hun vil aldri slette den. Når hun har en dårlig dag kan hun gå tilbake og lese innleggene, og iblant finne trøst i kommentarene.

Hun tror selv at blogging om vanskelige tema kan bidra til økt åpenhet og til å avskaffe tabuer.

– Uansett hva slags problem du har, så er du ikke helt alene om det. Det kan kanskje være godt for folk å vite hvordan en vanlig person i nabolaget deres faktisk har det, sier hun.

Det er så fascinerende hvor godt et ansikt kan skjule. Bare gjemme det vonde. Det vonde inni hodet og hjertet. Det som gjør meg så sint, men allikevel ikke får frem den sinte rynka. "Du ser så godt ud. Kver gang eg ser deg så smile du. Du har det bra ser eg. Det e godt." Ja gjør jeg nå det? Hvem vet? Bare jeg.

(Blogginnlegg 17. juli 2014)

Se bildet større

Dette bildet av Lill-Margrethe og faren er det mange som kjenner. Hun har det også som skjermsparer på mobilen sin. FOTO: Privat

Et eget sinne

Noe av det som skiller det å miste noen i selvmord fra det å miste noen ved naturlig død, er sinnet mange etterlatte føler, på toppen av sjokket og sorgen.

– Det er mange dager hvor jeg har flere minutter hvor jeg er sint på pappa og tenker at det er han som ødelegger dagen min. Jeg har følt mye aggresjon og sinne knyttet til det at han ikke ville være her med oss lenger, og at han går glipp av alt som skjer i livene våre, sier hun.

På gode dager kan hun tenke at hun forstår ham, selv om hun fortsatt ikke synes at det er greit at han tok det valget. Faren hadde flere helseplager som hindret ham fra å leve det livet han ønsket. Likevel tenkte ingen av de rundt ham at han ville gå til det skrittet han gjorde. Lill-Margrethe har, som de fleste i samme situasjon, grublet mye over hva hun kunne ha gjort eller sagt for å hjelpe ham.

– Jeg tenker om jeg kunne ha sett noe i forkant. Han sov mye, han sa kanskje ikke så mye mot slutten, og ville ikke så mye ut blant folk. Han tenkte på alle andre før seg selv, og det har gjort ham sliten, sier hun, og legger til at hun ikke bebreider seg selv.

– Vi ante jo ingenting.

Gode minner

Hun tar opp fotoalbumet fra barndommen og smiler når hun ser på bildene. Forteller at sånn som hun husker pappaen sin på sitt beste, da var han blid og solbrun og hadde litt ølvom. Han hisset seg aldri opp eller hevet stemmen. Han var den som alltid tullet, både med seg selv og andre.

Se bildet større

FOTO: Privat

– Han var en skikkelig kjekkas. Han sprang og lekte med meg og gjorde alt for meg. Og så var han så stolt av meg. Jeg var stolt av ham også, for han fikk til mye i livet. Jeg er fortsatt stolt av ham, sier Lill-Margrethe.

Og det er de gode minnene som har gjort det lettere å komme videre.


– Jeg trodde en stund at ingenting hjalp. Men jeg prøver å tenke på det positive, jeg har jo tross alt fått være med faren min i 19 år. Det er det ikke alle som har.

Hun er opptatt av at de skal fortsette å snakke om ham, slik at også nevøene hennes, og med tiden hennes egne barn, skal føle at de kjenner bestefaren, slik det har vært med hennes egen morfar, som døde før hun ble født.

- Folk er redde

Hun forteller at det var litt rart å gå ut blant folk i nærmiljøet i begynnelsen. Både med tanke på det som skjedde med faren og at hun var så åpen på bloggen. Selv har hun ikke tillatt seg å kjenne på en skam selv om faren valgte bort livet. Hun har jo ikke gjort noe galt.

– Selvmord hender jo, og vi må bare snakke om det. Vi må få det inn i hverdagen at sånn er det for noen. Folk snakker uansett, så hvorfor skal vi ikke kunne snakke høyt om det? En plass må dette skje, og en gang må man snakke om det.

Hun har opplevd at folk tar avstand. Alt fra relativt gode venner til bekjente som plutselig får det veldig travelt når de ser henne på butikken.

– Jeg tror at de rundt meg syntes det var skummelt. Ingen av vennene mine har vært oppi samme situasjonen. Noen hørte jeg ikke fra i det hele tatt. Jeg kan tenke meg til selv at det er vanskelig. I et så spesielt tilfelle er det ikke godt å vite hva man skal si.

– Hva vil du at folk skal si?

– Smil og vis at du har sett meg, eller spør meg hvor jeg skal hvis du ser meg på bussen. Snakk vanlig til meg, sier hun.

Skjermspareren på mobilen er et bilde av faren og henne som baby. Det er et bilde som er spredt både via bloggen og sosiale medier.

Et bilde mange kjenner til.

Selv om hun har vært åpen, og ikke har noe imot å prate om det som har skjedd, er det også ganger hvor hun helst vil ha fri fra å snakke om akkurat det.

– Det er ganger hvor jeg har vært på fest og noen har kommet inn på emnet at jeg har måttet si: Vet du hva, i dag er jeg ute og koser meg, men vi kan heller prate om det en annen dag. Det er greit å snakke om det, men det er ganske greit å få glemme det litt også.

Når passer det å være lei seg? Å felle en tåre, eller å si at jeg har en rævva dag? Det passer jo egentlig aldri. Det passer best når jeg er alene. Men det er da det er verst. Folk vil ikke henge med meg hvis jeg er lei meg. Da tror de at jeg er det hver gang og gidder ikke å ringe meg mer... Skal ikke ha noe av det. Jeg skruer bare av den leie knappen. Det funker. Fokus på å smile og le. Det funker iallefall for et par timer.. Jeg blir sliten av å være for glad.. Er det også gale nå? Jeg fokuserer så mye på å være glad at det blir slitsomt

.

Se bildet større

Lill-Margrethe har brukt bloggen som en slags dagbok, og synes at enkelte ting er det lettere å skrive om enn å snakke om. I begynnelsen blogget hun hyppig, nå er det blitt mer sporadisk. FOTO: Line Njaa Viste

Spesielt å miste foreldre

Hun vet at det har vært vanskelig for vennene hennes også. Hva de skulle si og gjøre. Ingen av dem har mistet foreldrene sine ennå.

– Det er mange som har mistet noen nære, men det er noe eget ved det når foreldre dør, tror jeg. Det er de som har vært sammen med deg helt siden du kom til denne verden. De har oppdratt deg og hatt en helt egen tålmodighet med deg. Det er spesielt.

Men hun er klar på at det betyr så mye med dem som ikke gir opp, selv om hun enkelte dager kan virke lei seg eller avvisende.

– Jeg setter veldig pris på de som stikker innom, og de som inviterer meg med på ting.

Hun er blitt ekstra var på hvilken dato kalenderen viser. Det er så mange dager som betyr noe ekstra for henne nå. Ved høytider og familiesammenkomster er det alltid en som mangler, og både fødselsdagen og dagen faren døde har fått ekstra betydning.

– Jeg kikker fortsatt litt ekstra på kalenderen den 16. hver måned, og tenker på hvor lenge siden det er siden han døde.

Tilfeldigvis har også samboeren hennes bursdag samme dag som faren, så den dagen er ikke like lett å feire.

– De to er ganske like på enkelte områder, faktisk. De har lik humor. Det er ganske merkelig, sier Lill-Margrethe og smiler.

«Jeg har ikke bare triste dager. De dagene som er gode er virkelig gode. Små ting i hverdagen betyr utrolig mye for meg. Det at folk vil være med meg og finne på noe. At jeg får en melding eller en klem? Det betyr så ufattelig mye».

Livet videre

Omlag en måned etter at faren ble begravet, fikk Lill-Margrethe vite at hun hadde kommet inn på førstevalget sitt til studie, nemlig sykepleien. Selv om det ikke var enkelt, startet hun studiene allerede i august.

– Jeg er både bestemt og sta av meg, og akkurat da bestemte jeg meg for å begynne å leve igjen. Det kunne jo ha gått begge veier, sier hun.

Det å komme i gang med hverdagen igjen innebar stadig å møte på ting som minner henne om faren. En flaske cola, som han var så glad i, eller en pakke Rød 3, som han røykte. Det kan være en emosjonell sang som kommer på radioen på bussen. Små ting, som betyr som mye. Som setter tankene i sving.

– Noen dager er vanskelige, men det må jeg tåle. Jeg vil heller møte på utfordringer enn bare å ligge hjemme og gå glipp av alt det positive også, sier hun.

Og selv om ikke alle dager har vært like enkle, har det gått bra på skolen. Nå har hun bare litt over ett år igjen før hun er ferdig utdannet. Da klassen skulle lære om selvmord var det Lill-Margrethe som la frem temaet for klassen, på oppfordring fra læreren. For tiden er hun i praksis ved en psykiatrisk avdeling.

Hun føler at hun lærer mye og forstår mer, og at hun også har litt ekstra å by på med den historien hun har. Hun har engasjert seg i etterlattorganisasjonen LEVE, og mener at vi alle har et ansvar for å bidra til å få ned tallene i selvmordsstatistikken.

– Jeg synes at det aller verste er de unge sjelene som går rundt med slike tanker. Det er uendelig trist å tenke på at det finnes folk som vil så inderlig dø, sier hun.

– Ta en dag av gangen

Hun oppfordrer folk generelt til å sette seg inn i symptomene for depresjon, og at myten om at det først og fremst gjelder unge jenter, må avskaffes.

– Det handler om å gripe inn før det er for seint. Det er det eneste jeg vet om som kan hjelpe for å forebygge, sier hun.

Til andre etterlatte mener hun det beste rådet er å sette ord på følelsene, og la folk rundt en kjenne godt til historien.

– Det blir litt bedre dag for dag, selv om du ikke tror det i begynnelsen. For meg hjalp det også å ha rutiner og mål for dagen eller uka. Jeg har vært fast bestemt på at dette ikke skal knekke meg, og er så glad for at jeg har klart å fortsette å leve etter dette, sier Lill-Margrethe.

Se bildet større

Fotoalbumet rommer mange gode minner, og Lill-Margrethe er opptatt av at de fortsatt skal snakke mye og ofte om faren i familien. FOTO: Line Njaa Viste

– Snakk med noen

Gry Lunde, daglig leder i organisasjonen LEVE, sier at de i utgangspunktet er positive til åpenhet rundt selvmord, både på nett og generelt.

– Det er imidlertid viktig at man er oppmerksom på at man kan få mye respons. Den første tiden etter hendelsen bør man også være obs på at man kanskje ikke tenker på samme måte som man vil gjøre etter en tid, sier Lunde.

Hennes generelle råd til etterlatte er at de må finne noen å snakke med, og søke hjelp dersom de føler for det. Den profesjonelle hjelpen er imidlertid langt ifra alltid veien å gå.

– Erfaringsmessig vet vi i LEVE at det ofte hjelper best å snakke med andre i samme situasjon, særlig i forhold til sorgerfaringer, sier Lunde.

Sitatene i kursiv er hentet fra Lill-Margrethes blogg, etterlatt19.blogg.no.

Faktaboks

Her kan du få hjelp:

www.leve.no - Landsforeningen for etterlatte ved selvmord

Unge Leve har også en egen Facebook-gruppe for yngre etterlatte.

Kirkens SOS: 22 40 00 40

Mental Helse: 116 123

Personer med selvmordstanker bør oppsøke legevakt.

  • Hvert år tar rundt 500 nordmenn sitt liv.
  • Mellom 6000 og 8000 personer er årlig i kontakt med helsevesenet etter selvmordsforsøk.
  • På verdensbasis skjer det ifølge Verdens Helseorganisasjon rundt 870.000 selvmord årlig. Det er flere som dør som følge av selvmord enn som følge av trafikkulykker eller krig.
  • Regjeringen har forpliktet seg til å forsøke å redusere selvmordsraten i Norge med 20 prosent innen 2020 som medlemsland i Verdens Helseorganisasjon.
  • Statsbudsjettet lover kun fem millioner kroner til gjennomføring av nasjonal handlingsplan for forebygging av selvmord og selvskading.
  • LEVE etterlyser en sterkere innsats for å bryte den økningen i selvmord blant voksne menn som vi nå ser avtegne seg.

Nyheter fra andre aviser

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!