Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

En reise i tiden:

En innflytterfamilie til Sola tidlig på 1900-tallet

En innflytterfamilie til Sola tidlig på 1900-tallet

Tre brødre på ridetur – lykkelige dager en god stund før flyplassen ble bygget og før tyskerne kom på besøk.

Det var en gang... Ja, slik starter vel alle historier. Jeg har, som de aller fleste alltid hatt interesse for den nærmeste familie, men hva med interesse for historien til mine besteforeldre – den var ikke så stor. Min interesse ble vekket da jeg ble et aktivt medlem av Sola Historielag. Eller kanskje det har å gjøre med alder? Uansett grunn så har det vært en utrolig oppdagelsesreise, og ikke minst en emosjonell reise både i Norge og USA.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
02.12.2016 kl 10:30

Tidlig på 1900-tallet lå den store sletta hvor flyplassen ligger i dag åpen og nærmest ubebygd. Jorda var sandet og vanskelig å dyrke. Det var mangel på skikkelig gjødsel, og skikkelig jordbruk kunne en ikke få til før landkummen kom og senere kunstgjødsel.

Da ble det svært attraktivt å få kjøpt seg en teig, noe som førte til hele 110 nye bruk i området. Disse nye innflytterne kom fra hele Rogaland, og særlig Ryfylke. Men noen kom også fra andre steder slik som familien Kjørmo fra Hovsherad i Lund kommune. Bertine og Osmund Kjørmo etablerte seg på bruksnummer 15, gårdsnummer 4 på Sømme etter en kort periode i Høyland kommune. Gården kunne spores tilbake til 1790.

Forsvant sporløst

Se bildet større

Osmund Kjørmo

En av de nærmeste naboene var Sømme husmorskole, og senere «Vinkelbrakken» som tyskerne bygget, ikke så langt fra sjøflyhavnen. I tillegg til Bertine og Osmund bestod familien av fire gutter og tre jenter. Yngstemann døde i en ulykke på gården i ung alder.

På begynnelsen av 1900 tallet var det mange som reiste/emigrerte til USA. Det gjorde også Osmund to ganger. Først i 1904 og så i 1908. Hvorfor to ganger? Det er et spørsmål jeg aldri vil få svar på fordi Osmund bare forsvant i oktober 1944. Jeg har over en lengre periode forsøkt å finne ut noe mer om forsvinningen uten å lykkes.

Plutselig en dag dukket det opp noe i et søk på nettet. Avisen Folkebladet for Sogn og Fjordane kunne da fortelle 1. november 1944 om en savnet bonde fra Jæren. Osmund var sett i Stavanger 14 dager før. Etter iherdig søking var det umulig å oppspore han. Politiet antydet da at han enten hadde forulykket eller blitt offer for en kriminell handling.

«Det forjettede Sola-landet»

Se bildet større

Barna til Bertine og Osmund Kjørmo. Bak fra v. Olav, Gerny og Bjarne. Foran Solveig, Ove Birger (min far) og Konstanse.

Hva flyttet så Bertine og Osmund fra, og hva flyttet de til? Flyttet de fra sosiale forhold, store barneflokker, generelt dårlige tider eller fattigdom? Når vi leser hva Stavanger Aftenblad skrev en gang i 1919 om Sømme- og Solamarkene så kan vi kanskje forstå hvorfor Sola ble valgt og ikke USA - to av brødrene til Osmund bosatte seg i Big Timber i Montana:

«En saa hurtig og saa gjennemgripende forvandling som den Sømme- og Solamarkerne har undergaat, er vel omtrent enestaaende i Norges jordbruks-historie. Jeg hadde forleden dag den glæde at befare den store slette mellem Solagaardene i nord og Stangelands høiderne i syd; det var et betagende og vakkert syn.

Mot vest munder den store slette ut i havet, mot nord møttes øiet av Solagaardene med kirken i sitt midte paa et litet høidedrag; mot øst blinket solen i vindusrutene paa Sanne, og Sannekrossen med meieribygningen, telefonstationen og de mange privathuse laa der som en liten by og lyste i solskinnet; mot syd løfter terrænget sig en smule, og oppe paa brynet her hadde jeg Stangelandsgaardene for mig, længer syd Ræge.

Men langs veien og dels midt utepaa sletten laa det ene nybygge efter det andet. Og overalt saa jeg gulnende åkre og grønne enge.

Man kunne bli varm om hjertet av en slik fantastisk omtale. Det er ikke rart at Bertine og Osmund valgte Sola.

Invasjonen

Se bildet større

Bertine Kjørmo

Salg av poteter og grønn-saker ble ofte gjort direkte til kunder i Stavanger og sommertid til ferierende stavangerfolk som hadde hytter på Hommersåk/Riska. Dette siste har jeg fra en nålevende 90-åring på Hommersåk. I de tider brukte man hest og kjerre for å nå kundene, så det gikk ikke så fort, men jobben ble utført. I følge min far så fikk han allerede som liten gutt ansvaret for å følge opp flere faste kunder i Stavanger.

Byggingen av flyplassen, som ble åpnet i 1937 ble fulgt av familiemedlemmene på meget nært hold. Og de priste seg lykkelig over at de ikke var blant dem som måtte selge gården til flyplassen - ikke før i 1950.

I 1940 kom så tyskerne på besøk, og alle, både mennesker og dyr måtte evakuere. Mine besteforeldre, samt de av barna som bodde hjemme reiste til et sted i Noredalen - på vei mot Høle. Ikke langt fra der min mor er fra. Etter en tid fikk de flytte til Hommersåk, hvor mine to eldste søstre og jeg er født.

Flyplassen utvider

Se bildet større

Bakgrunnen er mot Hafrsfjord. Helt til høyre ligger det en kanal (bekk) som i dag er gjenstøpt. Ble reddet av mor fra å drukne i kanalen.

Sønnen på gården hvor familien leide, som jeg for øvrig har fått god kontakt med, kunne fortelle at han husket godt den dagen jeg ble født. Han kunne også fortelle at min far i slutten av krigen syklet daglig fra Hommersåk til gården på Sola for å arbeide. Det kunne tyde på at Tyskerne tillot en viss aktivitet på gården.

I 1949/1950 fikk familien beskjed om at flyplassen skulle utvides, og vi måtte flytte. Den beskjeden ble ikke godt mottatt av min far. På tross av han var yngstemann i søskenflokken var det han som drev gården på vegne av min farmor, og var tiltenkt gården når tiden var moden. Jeg var eneste gutt blant fire søstre, og i henhold til odelsrett for en del år siden så skulle jeg arvet gården. Jeg lurer på hva Avinor hadde sagt om det plutselig dukket opp en kar som krevde gården, kanskje jeg skulle prøve?

På auksjon

Se bildet større

Far og jeg - lykkelige dager på gården.

Et lite glimt fra den tiden når gårdsdriften ble avviklet var en auksjon med auksjonarius Lensmann Mæhle. Auksjonen ble gjennomført sommeren 1950. Men det som fanget min interesse mer enn noe annet var den fine hammeren som Mæhle brukte. Jeg husker at når «alle» andre fikk noe så måtte jeg også få noe, og det jeg ønsket var hammeren. Fikk jeg den - nei.

Jeg er usikker på om jeg husker det, eller er blitt fortalt at vi hadde en hest som jeg hadde et ekstra godt lag med - Daisy. Jeg kunne leke rundt den og under den uten at Daisy flyttet på seg eller sparket. Jeg sto også ?mellom forbenene til hesten når det regnet sammen med mine søsken.


Min reise i tiden:

I løpet av min «oppdagelsesreise» har jeg fått en god del bekreftelser samtidig som jeg også har fått vite en hel del nytt om familiemedlemmer både i Norge og USA. Det som jeg setter mest pris på er den personlige kontakten jeg har fått med flere av mine «nye» slektninger. Denne gode kontakten gjelder slektninger på både min farmor og farfar sin side. Slekten er egentlig ganske stor i Hovsherad (Lund kommune). Han som driver gården min farmor vokste opp er 12. generasjon på gården. Egentlig kan de spore slekten tilbake til midten på 1500 tallet - fantastisk.

Min farfar og tre brødre reiste til Big Timber i Montana. Eldste broren reiste hjem etter en tid for å overta farsgården på Kjørmo i Hovsherad. Min farfar reiste også som tidligere nevnt hjem, men de to andre ble værende i USA. Etterkommere etter dem har jeg også kontakt med - spennende.

Det er litt rart å tenke på at en av farfar sine brødre i USA meldte seg som frivillig til krigstjeneste i 1918. I desember 1918 fikk faren et brev som fortalte at ha gjorde krigstjeneste i Washington med å bringe materialer til luftskipene. Hans største ønske var å få reise til fronten, men så kom freden.


Egentlig så er jeg helt overveldet av alt det nye som jeg har fått kunnskap om når det gjelder min familie. Jeg har egentlig så mye familiestoff nå at jeg kunne skrevet en hel bok. Jeg antar at det bare blir med tanken - på den annen side skal man aldri si aldri.

Hva er så målet mitt med denne artikkelen? Jo, å slå et slag for Sola Historielag. Sola Historielag er et historielag fra og for Sola kommune. Lagets målsetning er å samle og formidle historien til stedet. Med en oppdatert hjemmeside har de et verktøy til å spre kommunens unike historie samt fortelle om lagets egen aktivitet. En vil her kunne finne informasjon om historiske steder og hendelser.

Jeg og min familie er også en del av denne historien. På samme måte som alle innbyggere i Sola er deltakere. Å være solabu og å kjenne historien vil gjøre at en får ?tilhørighet, selv om en er innflytter.

Sola har en veldig spennende og lang historie med historiske funn og bevis hele 8500 år tilbake og fram til i dag. Sola har historiske steder rundt på alle kanter, men de er vanskelige å oppdage hvis en ikke vet om dem. Sola Historielag mener det er lagets oppgave å formidle denne historien.

Nyheter fra andre aviser

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!