Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Småtanker:

Halvt horn

Halvt horn

FOTO: Linn Iren Erevik Nilsen

Det kan vel hende at min lengsel etter horn dreier seg mer om nostalgi enn gastronomi. For i min ungdomstid var halvt horn med ost og skinke piffi – varmt, slettes ikke noen «guilty pleasure». Den gang gikk halve regionens befolkning rundt med valmuefrø i tennene rundt lunsjtider.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
11.09.2015 kl 11:40

Småtanker: Etter halvannet år utenlands var listen over ting jeg gledet meg til å spise som følger: Baconost på tube, kvalitets-smågodt, god gammel, smulete paprikachips, og halvt horn med ost og skinke, piffi – varmt.

Jeg var litt i tvil om jeg ville klare å oppdrive sistnevnte, for jeg har merket en markant nedgang i posespisende folk ute og går nå til dags. Det første tegnet så jeg allerede flere år tilbake, da bakeriet hvor jeg la igjen hele skilsmissebarn-stipendet mitt på videregående – Grødem Gomat – ble erstattet av et begravelsesbyrå. Jeg har rett og slett fryktet at hornet er utrydningstruet.

Det kan vel hende at min lengsel etter horn dreier seg mer om nostalgi enn gastronomi. For i min ungdomstid var halvt horn med ost og skinka piffi – varmt, slettes ikke noen «guilty pleasure». Den gang gikk halve regionens befolkning rundt med valmuefrø i tennene rundt lunsjtider. Det var et tiår før vi ble rullet i ruccola og dynket i balsamicoeddik, før vi visste hva quinoa var, eller hvordan en perletomat så ut, og et halvt liv før vi begynte å spise lilla blomkål som ser ut som det er dyrket i verdensrommet. Det var i hvert fall før brorparten av oss ble ultraøkologiske, laktoseintolerante glutenallergikere, og før det var hipt å gjøre all slags mat om til skum (eller fråde, som jeg kaller det).

Første anledningen som bød seg for hornspising var sammen med en venninne en sånn dag hvor vi begge var skjønt enige om at kafeen med skjenkeløyve som vi hadde avlagt en visitt kvelden i forveien helt klart måtte ha servert oss bedervede chilinøtter. Jeg fikk lokket henne med på et «forrektigt» bakeri med påstanden om at det eneste som hjalp mot chilinøttforgiftning var horn og cola. Beskjeden fra henne var klar: – Dette holde du langt vekke fra sosiale medier.

En skap-hornspiser, der altså. Han jeg deler kjøleskap med er litt av samme ulla, om enn med skapdøra litt på gløtt: Det virker som han synes at halvt horn er mer stuereint hvis han lar være å varme det (!).

Det mange trolig ikke vet er at det krever både kløkt og presisjon å få dette måltidet riktig. Først det elementære: Skinken nederst, piffikrydder på osten. Personlig har jeg aldri skjønt meg på ketchup i denne sammenheng, men hver sin smak. Det er også viktig å sørge for at pålegget er plassert innenfor brødets kanter, og at hornet ligger riktig plassert i posen. Men det er ved tilberedelsen det begynner å bli kritisk. Her er det som med så mangt her i livet: Det er bedre å stanse for tidlig enn for seint! En erfaren hornspiser kan kjenne et perfekt tilberedt horn gjennom posen, for mange er posetilstanden selve lakmustesten. Det mest fatale er selvsagt overkoking - da er det ingen vei tilbake. Har osten først fått såpass omgang i strålemaskinen at den har trukket inn i brødet, eller gud forby - brødet er blitt kjeksete, da er det kjørt.

Nå har jeg fått arbeidsplass med utsikt rett mot et bakeri, og jeg brukte de første to ukene tilbake i arbeidslivet på fantasere om horn. En dag ble fristelsen for stor, og jeg måtte droppe felleslunsjen for å få oppfylt fantasien. Det var en fornøyelse mens jeg fortærte det, men jeg må innrømme at jeg har følt meg mer opplagt i etterkant av andre måltider, for eksempel noe grøntfor. Jeg kjente faktisk et snev av chilinøttforgiftning. Kanskje det er på tide å la hornet fare, i hvert fall på daglig basis. Men jeg beholder det som en "guilty pleasure".

Nyheter fra andre aviser

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!