Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Minneord om Bernt Eirik Rød

Minneord om Bernt Eirik Rød

 

Bernt Eirik Rød, Solabladets 
redaktør, er død, bare 38 år 
gammel.

Tekst:

Publisert:

Bernt Eirik var ikke som andre. Han var mye mer.

I løpet av sitt korte liv rakk han å jobbe i Os- og Fusa-
posten, Nationen, Haugesunds Avis, Stavanger Aftenblad, TV Vest og TV Aftenbladet, 
Suldalsposten, Nyenga Childrens Home, Helse Vest, Røde Kors, Asfalt og nå sist i Solabladet. Som 
journalist var han uredd, 
pågående og sannhetssøkende. Og så skrev han svært godt, på herlig nynorsk.

På de fleste stedene hadde han lederstillinger, noe som falt seg helt naturlig for ham. Han hadde god dømmekraft, var reflektert, klok og oppdatert, og så likte han å bestemme. Han var ærlig og direkte, og han vek aldri unna en god diskusjon. Derfor trengte hans kolleger aldri lure på hvor de hadde ham. Bernt Eirik var ekte.

Da han tiltrådte som redaktør og administrerende direktør i 
Suldalsposten i 2002, var han fortsatt bare i 20-årene. Han 
forlot storbylivet i Stavanger for å 
bosette seg alene på Sand.

– Eg har alltid vore ein 
bygdagut, sa han i tiltredelsesintervjuet. Og dermed var han lagret som Bygdaguten i minst én kontaktliste.

Han var jo en bygdagut. 
Oppvokst som han var i bygda Hålandsdal i Fusa kommune, drøye fire mil utenfor Bergen. Etter videregående tok han et år med mediekunnskap på Rena i Hedmark, før han kom til 
Stavanger og journalist-
utdanningen på Ullandhaug 
høsten 1998.

I Stavanger fant han seg raskt venner, og bare etter et par dager var han innlosjert i et student-kollektiv på Våland.

Bernt Eirik hadde mange 
venner. Ikke bare fordi han brukte tid på dem, og var den som 
husket bursdager selv før Facebook kom. Han var alltid løyen å være med, alltid interessant, alltid engasjert, ofte med en helt ny side på saken. Han kunne snakke om alt mulig i timevis, noe hans mange 
venninner satte stor pris på.

Han kunne le av alt, også av ting man ikke hadde lov å le av. Aller mest da. Han fantes ikke selvhøytidelig. Og så var han snill og raus, særlig overfor dem som sleit mer enn ham. Han var et 
følelsesmenneske, og en som kunne være åpen og ærlig med sine nærmeste venner om ting som var vanskelige. Han var en god venn.

Han ville hjelpe folk, ikke bare dem som trengte hjelp til å flytte møbler fra en kant av byen til en annen. I 2009 takket han ja til sluttpakke i Aftenbladet og reiste til Uganda. På landsbygda ledet han arbeidet med å bygge opp et barnehjem helt fra starten. De hadde mye trøbbel med myndighetene i begynnelsen, spesielt fordi Bernt Eirik og stiftelsen Nyenga nektet å betale bestikkelser.

Bernt Eirik ga seg nemlig aldri hvis han mente han hadde rett, noe han som regel også hadde. Han var ekte.

Bernt Eirik etterlater seg et stort tomrom i manges liv. Aller mest hos sine nærmeste, faren 
Alfred, moren Reidun, og 
søstrene Lena og Merete og deres familier.

Bernt Eirik var virkelig blant de beste. De som alltid går først.

Nyheter fra andre aviser

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!