Det er intet mindre enn en urframføring som skjer i Tananger kirke søndag.
Sven Olav Høivik framfører på flygel, sammen med Magnhild Mo på cello, sine egne tekster og komposisjoner i en svært personlig konsert.

«Perlen»
– Konserten har fått navnet  «Perlen». Det er nettopp denne gjenreisingen av menneskets grunnleggende verd, som er betydningen bak ordvalget. Høivik kaller det barnets «perlestatus»
– Det handler om å finne helt tilbake til det som er så naturlig hos barnet; å forvente seg selv elsket. Vi lever i et samfunn hvor setningen «Because I am worth it», styrer mye av hva vi sier og gjør. Vi blir fortalt og opplært til at vi må prestere for å gjøre oss fortjent til å bli elsket. Men spebarnet presterer ingenting, men er likevel verd all kjærlighet, sier Høivik.
Dette er en problemstilling som har fulgt Sven Olav Høivik hele livet. Å streve med å prestere seg verdig har gitt seg utslag i angst.
– Jeg er ikke den eneste, og derfor tror jeg at jeg presenterer gjenkjennelige spørsmål og lengsler når jeg har laget musikk og sanger som handler om dette.

En reise fra forvirring til håp
Han ser på konserten som en reise som starter i forvirring og fortvilelse.
– Min personlige reise startet slik. Jeg er utdannet lege, og oppfattet meg selv som en vellykket ung mann. Jeg jobbet og slet, men skjønte langsomt at dette var et prestasjonsyrke jeg hadde valgt mest ut i fra et ønsket om å bli sett. Jeg kavet hver dag med å prestere det ytterste og det ypperste. Jeg hadde noen visjoner om at jeg skulle, og kunne, frelse verden. Jeg trodde at dersom jeg bare jobbet hardere, så skulle denne lengselen i meg opphøre. Jeg trodde virkelig at jeg kunne prestere meg verdig i andre menneskers øyne, men i stedet ble jeg bare fattig og forvirret. Jeg slet med angst og klarte ikke å jobbe. Langt om lenge fant jeg ut at jeg må si det som det er, sier Høivik.

Dele en lengsel
Slik fortsetter konserten også. Å møte redselen for å miste aksept ved å si det som det er, følger tekstene til Høivik.
– Kommer du til å si noe om dette i konserten?
– Ja, noen tekster må jeg nok sette i en sammenheng, men det er mer ut i fra et ønske om å dele en lengsel som jeg opplever er grunnleggende for mange menneskers opplevelse av verdighet, mer enn det er en beretning om livet mitt. Jeg har opplevd at når vi stenger inne barnet i oss, stenger vi også av for barnegråten. Det gir seg utslag på så mange ulike vis. Noen sliter med angst og depresjon, andre blir aggressive i trafikken eller de opplever seg unaturlig fort krenket av hva andre sier og gjør. Det er alt sammen et utslag av at barnet i dem lengter etter å bli hørt og sett, og bli elsket for den det er. Det som gjelder, og som ofte er så vanskelig, er å si at det er sånn det er.

Et sted ender aller tårer
For Sven Olav Høivik har spørsmålet om en kristen tro er et svar på denne lengselen, ikke vært enkel.
– Mange har negative erfaringer med å tro. Selv om det kristne budskapet har i seg et håp om å bli elsket som man er av Gud, er det et krampedilemma å skulle underkaste seg en autoritet, sier Høivik.
Hans egne opplevelser og erfaringer med å ha et kall og en tro er sterke, men han erfarte, noe som også forvirret ham, at selv om kallet var sterkt og tydelig, så ble ikke livet noe lettere for det. Gud løste ikke problemene hans.
– Jeg vet at veiene skilles her for mange. Noen finner håp i troen, andre opplever troen som en forlengelse av tyranniet fra autoritetspersoner som har krenket barnet i dem. De vil ikke ha Gud i livet sitt.
– og for deg?
– Jeg tror nå at et sted ender alle tårer. At vi ikke er som foreldreløse barn, men skapt med mening, og derfor finnes det et håp om et hvilested hvor jeg kan akseptere meg selv.