Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Kronikk:

Fokus på negativ adferd?

Fokus på negativ adferd?

Grannes ressurssenter er nå under tilsyn etter bekymringer om unødig bruk av tvang mot elever. Forfatteren av denne kronikken mener fokus på negativ atferd er med på å forsterke den.

Hvis det nå faktisk er slik at Grannes ressurssenter jobber hardt og iherdig med fokus på negativ adferd, vel, så risikerer man faktisk å forsterke den negative adferden snarere enn å dempe den.

Tekst:

Publisert:

KRONIKK: I to påfølgende utgaver av Solabladet har vi fått lese om granskning av Grannes ressurssenter i anledning bruk av tvang. Jeg ser et perspektiv som ikke fremkommer i de to artiklene, som jeg mener er ekstremt viktig for å ivareta barn med alle typer utfordringer, enten det er vanlig grunnskole, eller et spesialtilbud man snakker om.

Moren som i siste artikkel Grannes ressurssenter er det eneste riktige for Viljar (23. mars 2016) står frem med honnør til senteret fordi hun opplever at sønnen trenger dette tilbudet, har helt sikkert fullstendig rett. Men hvilket samfunn har vi dersom vi ikke kontinuerlig og kritisk vurderer hvorvidt det er ting man faktisk kan gjøre annerledes eller bedre?

Selvmotsigende?

Jeg reagerer på to konkrete detaljer i artikkelen, der disse til sammen får meg til å tenke at ja, da er det svært sannsynlig at det foregår unødvendig tvang. For det første sies det om gutten under overskriften «Må holdes», sitat: «Han forstår ikke språket om de sier ikke lov, derfor må man vise hva man mener». Og for det andre, under overskriften «Trenger nøye oppfølging»: Hun peker på at ... «og at han har behov for fokus på negativ adferd.» Jeg tar forbehold om at det siste er et feilsitat, men når oppdaterte spesialpedagoger sammenholder disse to uttalelsene, vil de reagere på hvordan det siste utsagnet slår det første i hjel.

Den menneskelige hjernen i sin alminnelighet er konstruert slik at alt man «ikke skal», blir desto vanskeligere å unngå. («Jeg skal ikke spise sjokolade i dag», hva er det tankene blir beskjeftiget med da?). Denne måten å formulere seg og tenke på kalles «negasjoner». Så ja, ofte må man faktisk i stedet vise hva man ønsker dette skal erstattes med.

Men nettopp derfor. Hvis det nå faktisk er slik at Grannes ressurssenter jobber hardt og iherdig med fokus på negativ adferd, vel, så risikerer man faktisk å forsterke den negative adferden snarere enn å dempe den.

Tenk noe så enkelt, og likevel slett ikke lett. For det er forunderlig mye bruk av negasjoner både i hjem og skole. Og jammen lar vi oss like fullt svært ofte forarge over barn som ikke responderer som forventet på den klare beskjeden: IKKE gjør slik eller sånn!

Læringsmodus

Også om man ikke benytter negasjoner, er det fort gjort å tenke at beskjeden man gir er tilforlatelig og selvforklarende, og likevel ikke tenke over i hvilken grad barnet opplever den slik. Har barnet nødvendigvis den tryggheten/forståelsen som skal til for å gjøre «riktig»? Og gjør han eller hun feil, har du tenkt over at barnet kanskje hadde et annet mål for øyet enn det å være ulydig? Barnets mål kan faktisk være helt flott, noe barnet egentlig fortjener ros for, selv om handlingen kanskje likevel ikke ga akkurat det resultatet han eller hun hadde tenkt eller planlagt.

Jeg mener ikke med dette å kritisere noen. De enkeltvise situasjonene med «holding» oppleves enkeltvis og hver for seg helt sikkert nødvendig for aktørene som står midt i det. Men kommer barnet egentlig i læringsmodus av dette? Setter vi ham eller henne i stand til selv å greie å gjøre det bedre neste gang?

Jeg tror vi alle kan være enige om at det er alle de andre situasjonene man må bruke til læring. Men hvordan?

Problemløsning gjennom samarbeid

Gladnyheten er at det finnes hjelp å få! Tilfeldigvis kjenner jeg til at Sola kommune relativt nylig har hatt representanter på kursseminar med en høyt profilert amerikansk psykolog og forfatter, Ross Grene. Han har tatt lærdom av at metodene han lærte i sin utdannelse (adferdsregulering gjennom konsekvenser) faktisk viste seg å ha oppsiktsvekkende dårlig suksessfaktor for den gruppen barn der hans tjenester ble etterspurt. Denne målgruppen strakk seg over alle slags «alvorlighetsgrader».

For å gjøre en lang historie kort: Han skjønte at bak uønsket adferd ligger høyst sannsynlig et uløst problem. Han har derfor utviklet en metode som han kaller «Problemløsing gjennom samarbeid». Hans filosofiske utgangspunkt er «Kids do well if they can», i motsetning til «Kids do well if they wanna». Hvis barnet hadde utviklet motivasjonsproblemer, fant han ut at det praktisk talt uten unntak var en form for langt fremskreden og vedvarende rekke av nettopp uløste problemer. For det aktuelle barnet, men også for dets omgivelser.

Ingen kvikk-fiks

Vårt oppdrag som foreldre, pedagoger og samfunn er å sette barn i stand til å gjøre riktig, ikke å ikke gjøre det som er galt. Derfor ble det som en rød klut i mine øyne å lese i artikkelen at det settes «fokus på negativ adferd». Det fører til frustrasjon hos barnet, som igjen forsterker vanskelighetsgraden (stress, dvs «flykt eller kjemp» -refleksen), og som derfor til sjuende og sist kan bidra til unødvendige «holdesituasjoner» og tvang.

Det er min anbefaling å velge og se på denne granskningen som ledd i en kontinuerlig forbedringsprosess, der Sola kommune sprer kjennskap til og bruk av Greene sin metode innad i kommunen. PPT vil være en naturlig samarbeidspartner her.

Leseren oppfordres til å søke opp Ross Greene på You Tube, der hele basisseminaret hans er lagt ut i flere deler, eller på websiden hans, som er et eldorado av gratis ressursmateriell og tips for den som leser engelsk. Blogger og forfatter Marte Friman-Anda har lagt ut en kort beskrivelse på norsk. Og mens vi snakker om anbefalte artikler på nettet, les lokalavisa Innherred sin artikkel om hva de har oppnådd i forbindelse med kampen mot mobbing, ved å flytte fokuset vekk fra negasjoner.

Men tilbake til «Problemløsing gjennom samarbeid»: Metoden går i korte trekk ut på å gå aktivt inn for å finne årsaken til at barn ikke gjør slik det forventes av dem, for dernest å tilby hjelp til å mestre; gradvis og i takt med barnets evner. For funksjonshemmede barn vil det ofte være barnets nærpersoner som må hjelpe med å fortolke hva en gitt adferd skyldes, og hva som kan bidra til å redusere vanskelighetsgraden.

Slik får vi lykkeligere barn. Hva skjer med barn som trives; - er det ikke nettopp dét som setter dem i stand til læring? Over tid er det med denne måten faktisk mulig å redusere omfanget av tvang. Det vil dessuten være ressursbesparende, både for de barna det gjelder, og for samfunnet. Metoden innebærer ingen kvikk-fiks, men den gir resultater!

Nyheter fra andre aviser

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!