Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Harald Storlid er bekymret for sin demente kone

Konen rømmer stadig fra sykehjemmet

Konen rømmer stadig fra sykehjemmet

Harald Storlid har en dement kone på Sola sjukeheim. Hun rømmer stadig og han er bekymret for sikkerheten hennes. FOTO: Trine Barka Højmark

I september hoppet konen til Harald Storlid over gjerdet ved uteområdet på Sola sjukeheim og fikk store skader. Hun er dement, og Storlid er bekymret for om sykehjemmet har nok ressurser til å passe på henne.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
06.11.2014 kl 11:28

I forrige utgave av Solabladet etterlyste Nils Johannes Østerhus (Pp) en brukerundersøkelse blant pasienter og pårørende ved sykehjemmene i Sola. Han ville finne ut hvordan eldreomsorgen i Sola egentlig er, etter å ha mottatt mange negative tilbakemeldinger.

Harald Storlid (72) er en av dem som ikke bare har hatt positive opplevelser som pårørende til en som er innlagt på Sola sjukeheim. Han vil gjerne dele sin historie om sin demente kone, for å gi folk et innblikk i hvordan eldreomsorgen er. Han håper at hans historie vil sette søkelys på forholdene på sykehjemmet og kanskje bidra til at noe blir gjort.

Ville til moren

Harald Storlid sin kone Anbjørg (77) har vært dement i to år. Hun har Alzheimer demens med vaskulær komponent. Storlid prøvde lenge å takle og ha henne hjemme og pleie henne selv, men det oppstod flere utfordringer.

– Det siste året var verst. Hun begynte å gjemme ting som lommeboken og nøklene mine. Jeg tror hun gjerne ikke visste helt hvem jeg var og ville gjemme eiendelene for å beskytte dem. Og så var det en periode hvor hun hele tiden skulle ned til moren, søsteren og bestemoren, forteller Storlid.

Moren, søsteren og bestemoren til Anbjørg er døde, men bodde i huset like nedenfor hjemmet til Anbjørg og Harald på Joa. I dag er det datteren deres Bodil som bor der. Anbjørg kunne stå opp midt på natten og snike seg ut gjennom terrassedøren for å gå ned for å besøke moren. Men hun fant henne ikke og endte opp med å stå og hamre på døren til datteren midt på natten.

– Det skremte jo Bodil og familien, og jeg fikk også lite søvn. Jeg kunne ikke sove trygt fordi jeg var redd hun skulle rømme. Jeg ble fullstendig utslitt på grunn av mangel på søvn, sier Storlid og forteller at han lenge sov i en stol like ved døren for å følge med.

Fikk plass på sykehjemmet

I sommer besluttet han derfor å søke om hjelp fra bestillerkontoret i kommunen. Etter kort tid fikk Anbjørg innvilget plass på dagsenteret på Tabo tre dager i uken.

– Jeg ble svært glad for å få denne hjelpen, og det fungerte bra en stund. Men de dagene i uken hun var hjemme ble bare verre og verre. Og til slutt måtte jeg igjen ta kontakt med bestillerkontoret, sier Storlid.

Etter en uke fikk Anbjørg innvilget midlertidig opphold på institusjon, da på skjermet avdeling på Sola sjukeheim.

– Hun ble godt tatt i mot på sykehjemmet og vi møtte en god service, Storlid, som vil skryte av jobben de ansatte gjør.

Men det var vanskelig for hans kone å akseptere at sykehjemmet var hennes nye hjem. Hun ville bare hjem til huset på Joa, og det var mye tårer hver gang de forlot henne etter å ha vært på besøk. Det var en vanskelig tid.

– Av og til sa hun at hun skulle rømme, hun ville jo ikke være der, sier Storlid.

Se bildet større

Over gjerdet bak Storlid hoppet konen da hun prøvde å rømme fra sykehjemmet. Hun skadet seg hardt og måtte sitte i rullestol etter hendelsen. FOTO: Trine Barka Højmark

Gikk helt til Joa

Og til slutt rømte hun også - opptil flere ganger.

– Uteområdet på Sola sykehjem er en fin plass, men det er dårlig sikret og det er lett å rømme. Anbjørg er lett på foten og sprek, så hun hoppet over gjerdet og rømte ned i Solakrossen, forteller Storlid.

Personalet ved sykehjemmet fikk raskt tak i henne igjen da hun sprang nedover Solakrossen. Storlid ba likevel om at det ble passet bedre på henne, fordi hun likte å rømme. Men senere klarte hun å komme seg mye lengre vekk.

– En dag stod hun plutselig på veien ved datteren vår sitt hus på Joa. Det er rundt fire kilometer fra sykehjemmet til huset vårt og denne strekningen hadde hun mest sannsynlig gått til fots. Jeg skjønner ikke hvordan hun fant frem, sier Storlid.

Da de ringte til sykehjemmet for å høre om de savnet en pasient, fikk de beskjed om de skulle sjekke.

– Etterpå ringte de opp og sa de savnet noen. Vi spurte hvor lenge har hun vært savnet. Ti minutter svarte de. Men det tar jo sikkert en time for henne å gå til Joa, sier Storlid.

Var bekymret

Han ble svært bekymret etter denne hendelsen. Han forstår ikke hvordan en pasient på en lukket avdeling på sykehjemmet kan være savnet i en time uten at alarmen går.

– Hun trenger å bli passet på. Det er ikke bra at hun går ut i trafikken alene, sier han.

Storlid synes det er rart at personalet ikke passer på henne ute i hagen, og tror kanskje det har noe med bemanningen å gjøre. At det rett og slett er for lite folk til at de har oversikten over alle pasientene. Storlid ba igjen sykehjemmet om å passe godt på henne, for konen ville jo bare hjem.

En stund etter skjer likevel en ulykke. Anbjørg prøver igjen å rømme. Hun klatret opp på det høyeste punktet i uteområdet og hoppet ned. Hun falt og skadet seg hardt. Det endte med brist i ankelen, skader i foten og ryggen, i tillegg til at hun fikk hjerteinfarkt. Anbjørg kunne ikke gå og måtte sitte i rullestol. Hun hadde store smerter og ble sterkt neddopet.

– Stakkars jente, tenkte jeg da jeg satt i stolen hjemme den kvelden. Alt hun har vært gjennom av smerter kunne vært unngått om de hadde passet på henne på sykehjemmet. Jeg trodde at hun nå var i sikkerhet og i gode hender, sier Storlid.

Han klandrer ikke dem som var på jobb den dagen, men er opptatt av at noe må gjøres med systemet. Han mener at det ikke kan være et forsvarlig antall med ansatte på jobb for å passe på de demente.

«Min kone fortjener et bedre liv den tiden hun har igjen og leve. Alt hun har vært gjennom av smerter kunne vært unngått om de hadde passet på henne på sykehjemmet».
Harald Storlid, pårørende

– Hun fortjener bedre

Storlid er ikke ute etter å ta noen av dem som passer på Anbjørg. Han mener alle gjør en god jobb, og han blir alltid tatt godt i mot på sykehjemmet. Men han mener at det burde være flere på jobb, da det ikke burde være mulig å rømme fra avdelingen.

– Er det slik at de mangler midler til å bemanne avdelingen, så må dette komme frem til kommunens ledere. Det bør ikke skje flere ulykker. Konen min er ikke den eneste som har rømt, sier han.

Storlid forteller at han blir deprimert hver gang han forlater sykehjemmet. En snill og gode kone og mor fortjener en bedre alderdom. Nå sitter hun bare der og visner. De har vært gift i 51 år.

– Hun har også bare midlertidig plass på sykehjemmet og det er vanskelig med en slik usikkerhet. Jeg forstår ikke hvorfor hun ikke får fast plass, sier Storlid.

Han mener også at det er mye bedre forhold på Tabo i Tananger, og vil veldig gjerne få sin kone flyttet over dit.

– Min kone fortjener et bedre liv den tiden hun har igjen og leve - og det tror jeg hun ville fått på Tabo, sier Storlid, som håper noen politikere vil ta tak i saken.

Nyheter fra andre aviser

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!