Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Spiller for pappa i hver kamp

Spiller for pappa  i hver kamp

Mamma og pappa tok oss med på en jordomreise da jeg var seks år. Vi bodde på øya Rarotonga i Stillehavet i ti måneder. Her sammen med lillesøster og storebror. FOTO: Privat

— Da jeg mistet pappa i kreft i vår, var jeg aldri i tvil om at jeg skulle fortsette med håndballen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
09.12.2016 kl 21:19

BLOGG: Det startet rundt sommeren 2012. Pappa hadde nettopp fått beskjeden om at han hadde kreft i tarmen. Han opererte mens jeg spilte kvalifisering til den nasjonale Bringserien i Bergen, som førte til at jeg spilte min kanskje dårligste kamp på mange år. Likevel gikk det aldri opp for meg hvor syk pappa var og ble de neste årene. Jeg har en tendens til å tenke at alt skal gå bra og skyve vonde tanker vekk. Gjennom de neste årene var det ut og inn på sykehuset for pappa med operasjoner, cellegift, undersøkelser og sykdom.

Sterk nesten helt til det siste

De siste månedene før pappa døde bodde jeg her i Kristiansand. Jeg kom hjem så ofte jeg kunne mellom skoleturer og kamper. Pappa var veldig sterk på alle mulige måter. Gjennom alle disse årene han hadde det vondt, fikk jeg aldri se ham felle en tåre. Om det var for å skåne meg og de rundt eller om han ikke hadde behov for det vet jeg ikke, men jeg tror det var et annet liv for resten av familien som bodde hjemme i samme hus som ham. Et par måneder før han døde slo ham meg plutselig hardt i armen. Jeg kikket spørrende på ham mens han gliste, og svarte at det fortsatt var mye krefter igjen i ham.

Det at jeg aldri fikk se ham skikkelig trist gjorde at sykdommen tok veldig lang tid før gikk inn på meg. Det var ikke før han lå på lindrende behandling at jeg tenkte at han faktisk skulle dø. Da hadde kreften kommet så langt at han nesten ikke reagerte når vi snakket til ham. Da jeg så ham slik, tenkte jeg at det var bare best at han sovnet stille inn fordi han ikke fortjente å være i en slik tilstand. Likevel gikk det mange uker før han døde. Sykepleierne sa farvel til ham før de reiste på påskeferie, og regnet med at han skulle være borte når de kom tilbake. Sju dager etter påskeferien var slutt, sovnet han stille inn etter jeg hadde sittet hos ham hele natten.

Se bildet større

Johannes sammen med faren Jostein på en selfie faren tok for to år siden. FOTO: Privat

Sykkeltur til besvær

Pappa var en god treningspartner opp gjennom årene. Han dro meg med på min første Cooper-test som 13-åring. Vi hadde masse flotte sykkelturer alene rundt i Rogaland, og sammen med familien i Danmark, Tyskland, Frankrike, Italia og Kroatia. Sommeren 2014 var vi på sykkeltur på øya Hvar utenfor Split i Kroatia. Vi skulle opp på den høyeste toppen på 630 moh. Pappa var alltid bra trent, så jeg var ikke vant med å sykle fra ham. Men nå parkerte jeg ham altså i bakkene, og i denne perioden skulle han være helt frisk fra kreften.

Da jeg kom opp på toppen måtte jeg vente i mange minutter før jeg til slutt så ham. Jeg ble bekymret for at han hadde fått tilbakefall og at han var syk igjen. På veien hjem finner han ut at bremsene på sykkelen har stått på hele turen. Vi fikk oss en god latter før vi syklet hjem slitne som bare det.

Pappa debuterte i eliteserien som 16-åring i Stavanger IF. De neste årene spilte han for Viking som lå i samme divisjon, for så å trappe ned litt i Sola og Havørn. Pappa overtok ansvaret for laget mitt da jeg spilte i Havørn i en alder av rundt 11 år. Før dette trente han min bror, og noen år etter skulle han trene min søster. Etter et par år skiftet jeg klubb til Sola for å være med i den landsdekkende serien. Etter et par sesonger her ble pappa en del av trenerteamet med Kjetil Ellertsen.

Se bildet større

Pappa sammen med gjengen som gikk ubeseiret gjennom regionsserien og en 6. plass i den nasjonale Bringserien for G16-lag. Jeg står til høyre på andre rekke. FOTO: Privat

Topp trenerteam

Det siste året gikk vi gjennom regionsserien uten tap. Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å ha et så bra trenerteam som pappa og Kjetil. Kjetil hadde en veldig entusiasme mens pappa var veldig rolig, som kunne avgjør jevne kamper. Begge var proppet med erfaring fra høyt nivå. Etterpå gjorde store deler av laget overgang til Viking hvor pappa fortsatte litt som trener.

En kamp han var på benken gjorde han noe tullete. En av sidebackene til motstanderlaget kom veldig nær benken vår hver gang han ventet på ballen. Pappa svarte med å nappe litt i shortsen hans mens spilleren var fokusert på mål. Spilleren snudde seg til spillerne våre på benken og lurte på hva som skjedde. Litt etter gjorde pappa det samme igjen. Det endte med at pappa fikk viljen sin og spilleren måtte ta litt avstand til benken vår.

Det er få øvrige episoder med pappa som jeg husker spesielt godt eller som utmerker seg. Det er fordi han alltid var støttende til ting jeg gjorde samme hva det var. Gjennom alle de årene han trente meg følte jeg aldri at han presset meg, noe som gjerne skjer når fedre har ambisjoner for sine barn. Så lenge jeg holdt på med noe jeg likte, så var han fornøyd.

Noen ganger håpet jeg nesten han skulle presse meg mer på treningene. Han var veldig opptatt av at jeg skulle få nok søvn. Jeg er egentlig et nattdyr, så det ble ofte seine kvelder både i hverdager og før kamp. Da sa pappa alltid at det var søvnen mellom midnatt og 02 som var viktigst. Jeg fulgte ikke rådet hans 100 prosent, men har merket i senere år at det har sine fordeler.

Se bildet større

Hos fotografen måtte pappa frem med sitt naturlige smil. Her også med storebror. FOTO: Model Lab

Mitt store forbilde

Jeg tullet ofte med hvor dårlig pappa var med tegnsetting og «smileyer» i tekstmeldingene sine. En gang jeg satt på toget på vei hjem til Stavanger etter regionssamling i Kristiansand, tikket det inn en melding fra pappa. Der spurte han om han skulle hente meg, i tillegg til at han hadde satt veldig mange hjerter og kyssemunner i stedet for spørsmålstegn. Jeg lo godt og viste de andre guttene den tullete meldingen. Det var en slik tøysete person pappa var. Det gjorde ham til mitt største forbilde både som person og håndballspiller.

Bare noen dager før den første kampen mot Falk i fjor, gikk det hull på hovedpulsåren til pappa. Jeg måtte droppe kampen mot Haugaland og reise hjem til det jeg trodde var siste gangen jeg skulle se ham. Han ble operert og var utenfor livsfare. Jeg kunne reise tilbake igjen og fokusere litt på kampen mot Falk, selv om jeg hadde en veldig urolig følelse. Etter den fantastiske seieren mot Falk så jeg at pappa likte et Facebook-innlegg om at vi hadde vunnet kampen. Det gjorde meg ekstra glad for da visste jeg at han hadde det bra og at han fulgte med på meg. Jeg trodde ikke at han brukte eller visste hvordan Facebook fungerte engang.

Se bildet større

Jeg bestemte meg ganske fort etter at pappa døde at jeg skulle ha ham med meg på armen i en eller annen form. Jeg syns en majestetisk, snill og sterk løve ville være et godt symbol på pappa. Pappa skadet øyet under en paraseilingulykke, derfor fikk løven to forskjellige øyne. FOTO: Privat

Takknemlig for kvalitetstiden

Det er selvsagt vondt å tenke på at pappa aldri fikk se meg spille noen kamper for KIF, at han ikke får se meg utdanne meg som fysioterapeut, eller møte ungene mine. Mange kom til oss i minnestunden og sa at han døde altfor tidlig. Jeg er veldig glad for at jeg har hatt ham så lenge. Vi kunne ha mistet ham mye tidligere. Han ble tross alt nesten 50 år, fikk sett sine barn bli voksne og fikk lært fra seg utrolig mye håndball til mange forskjellige lag. Han fikk også være sammen med og oppleve min gode mamma helt fra ungdommen. Jeg er takknemlig for at jeg fikk ha ham i hele oppveksten min.

Det var vanskelig for guttene på KIF å vite hvordan jeg hadde det og hvordan tilstanden til pappa var hele sesongen i fjor. Jeg fikk selvsagt forståelse når jeg forsvant fra trening eller kamp når jeg måtte hjem til pappa og mot slutten av sesongen var jeg stort sett bare hjemme i Stavanger. Guttene sendte blomster og jeg fikk strøket bøtene (viktig!). De som visste hva som skjedde med pappa var flinke til å spørre hvordan det gikk med meg og familien.

Se bildet større

Klassisk pose fra pappa, måtte henge meg med på den. FOTO: Privat

Vil bli utenlandsproff

Når det gjelder årets sesong, tror jeg fort vi havner blant de fire øverste lagene. På papiret vil jeg si at vi har et av de beste lagene i 1. divisjon, så det gjelder bare å få til spillet sammen. Det blir en utrolig jevn serie i år, så det å vinne de riktige kampene vil være det viktigste. Om KIF holder stammen i laget i årene fremover, samtidig som det kommer flere sponsorer på banen, vil vi sakte, men sikkert bygge oss opp mot å bli en toppklubb i 1. divisjon, for så kanskje ta steget til eliteserien.

Mine ambisjoner med håndballen er at jeg skal kunne leve av å spille i en av de store ligaene i Europa. Jeg håper jo selvsagt på å få vist meg frem i løpet av sesongen i 1. divisjon. Årene fremover er litt usikre. Planen er å ta en fysioterapeututdanning i Danmark. Men om spennende ting skjer her hjemme så er jeg veldig gira på å bli. Jeg kom inn i Danmark i sommer, men valgte å takke nei mot et nytt år i 1. divisjon med KIF.

Faktaboks

Tanangerbu og kantspiller Johannes Jåsund bor i Kristiansand der han spiller for KIF Håndball. Denne bloggen ble først publisert på lokalsporten.fvn.no.

Nyheter fra andre aviser

Do NOT follow this link or you will be banned from the site!